Sist uke kom jeg tilbake fra The 2nd Annual Bright Line Eating Family Reunion. Konferansen arrangeres i San Diego én gang i året og går over fire dager. I fjor var vi litt over 200 deltakere, mens i år var antall deltakere økt til nesten 300. Folk kommer fra hele verden. Eulalia hadde tatt turen fra Myanmar, Josie fløy inn fra Melbourne i Australia, mens Elizabeth hadde reist lengst av alle, helt fra Sør-Afrika.

Klikk her for å se Irina overrekke boken Spis deg fri til Susan

«Hva skjer på disse konferansene?» har noen spurt meg om. Alle som har sett Susan, enten i hennes videoforedrag eller på bloggen, vet at hun er hekta på vitenskap. Det er ikke uten grunn at hun har vært professor i pyskologi i over 10 år. Dama er en nerd når det gjelder kognitiv hjerneforskning. Jeg har sjelden møtt en akademiker med en like stor passion.

Ikke nok med det: Etter 20 som journalist har jeg møtt mange som er gode på formidling, men Susan er i særklasse. Hun er rett og slett suveren til å kombinere fakta med fornuft og følelser.

Hennes mål i løpet av disse fire dagene er å tilby den fagkunnskapen, som kan støtte den enkelte til å være Happy, Thin & Free. Det er nemlig det som ­er hennes løfte til alle som følger Bright Lines prinsipper.

Men – det kommer ikke av selv. Å være lykkelig, slank og fri krever daglig innsats. I det arbeidet kan det være smart å støtte seg på forskning, som på mange områder har svaret på hva som kreves for å lykkes.

Klikk her for å se Susan videoblogg fra San Diego

Til årets konferanse hadde Susan hentet inn to gjesteforelesere: Ari Whitten underviste om hva som skjer med kroppen på mikronivå. Hvorfor mitokondrier er viktig, hvilken rolle de spiller for kroppens celler og hvordan riktig kost og hvile påvirker energinivået vårt. Vi fikk også vite at regelmessig bruk av badstu er noe av det mest effektive vi kan gjøre for å kvitte oss med kroppens giftstoffer og føle oss bedre.

«Hvis leger i USA kunne ha skrevet ut badstu på resept, ville det uten tvil ha vært det mest omsatte legemidlet.»
Ari Whitten

Hvis du ikke er så glad i badstu, skal visst en daglig dose kulde også gjøre underverker. Noen minutters dusjing i kaldt vann kan være en start. Tanken er å gi cellene et lite sjokk, så de kan holde seg i aktivitet.

– Å utsette kroppen for denne type stress har vist seg å være veldig sunt, så lenge det skjer i moderate mengder. Det er som med trening. Opp til en viss mengde er det sunt for kroppen. Men blir det for mye, sliter man seg ut, sa Whitten.

Kanskje du får assosiasjoner til vitenskapelige forelesninger i knusktørre auditorium når du hører hva Susan fyller konferansene sine med. Sånn er det ikke. Tvert i mot. Det faglige og sosiale går nemlig hånd i hånd, fra morgen til kveld. Vi spiser i fellesskap. Vi danser og ler. Deler historier og tar selfies. Det er rett og slett veldig gøy og samtidig emosjonelt utmattende å være på slike konferanser.

Klikk her for å se Susan videoblogg fra San Diego

Mens Whitten ga oss en innføring i den evidensbaserte forskningen, dykket Everett Considine inn i vårt indre. Han ga oss en innføring i terapiformen IFS – Internal Family Systems – og metoden Parts Work. Teorien går ut på at vi har ulike «deler» som passer på og kontroller oss. Ved hjelp av enkle spørsmål er det mulig for oss å komme i kontakt med disse delene, og snakke med dem for å bli kjent med det som ubevisst styrer vår oppførsel.

For å ta et eksempel: Den delen av oss som kalles Firefighter har som oppgave å slukke branner når ubehagelige følelser oppstår. Alle former for misbruk er en form for brannslukking. Ved å synke ned i mat, rus eller shopping slipper vi å kjenne på det ubehaget vi egentlig bærer på. Dermed har Firefighteren gjort jobben sin, nemlig å passe på at vi har det bra.

Ut i fra dette perspektivet blir det lettere å se at vår selvdestruktive adferd faktisk har verdi. Vi er ikke dårlige mennesker selv om vi gjør selvdestruktive ting. Vi er bare dypt menneskelige.

Our Highest Self eller Vårt Egentlige Jeg vet at handlingene ikke er i tråd med vårt langsiktige mål, som er å gå ned i vekt, holde seg edru eller spare penger. Problemet er bare at den urgamle delen av hjernen som aktiviserer de ulike delene, ikke alltid er i stand til å ta rasjonelle valg. Den handler på instinkt. Flight or flight.

Så hva skal vi med all denne kunnskapen? Den røde tråden mellom Ari Whitten, Everett Considine og Susans foredrag var å få nok støtte fra andre mennesker, eller Social Support, som Susan kaller det. Selv om kunnskap er viktig, er vi hjelpeløse hvis vi ikke kombinerer kunnskap med hjelp og støtte fra andre som vet hva vi sliter med. Da lurer jeg på: Er du flink nok til å be om hjelp?

Uten støtte holder gjennomsnittspersonen så lenge viljestyrkelagrene får påfyll. Så snart lageret er brukt opp, faller vi tilbake til gamle vaner. Vi overlater jobben med å passe på oss til våre indre deler, som ofte sitter fast i tanker og handlingsmønstre utviklet i barndommen.

Å få kunnskap om hvordan mine ulike deler, som Manageren og Firefighteren, hopper inn på banen og overtar showet når ting blir ubehagelig, kan være sårt å kjenne på. Selv fikk jeg kontakt med mye gammelt slag mens jeg var i San Diego. Opplevelsen av å være mindreverdig, ikke god nok. Tanken på at jeg må prestere mer for å bli likt. Minner om avvisning, som har satt seg i kroppen.

Disse følelsene har jeg hatt med meg gjennom store deler av livet. Tidligere kunne jeg kurere dem med shopping, mat eller ved å ta vare på andre. Jeg vet at jeg ikke er alene. Og hvis du kjenner deg igjen i dette, og har behov for å dele det med noen, så send meg gjerne en mail. Jeg vil gjerne høre fra deg,

Som sagt: Det finnes en løsning for å sette en stopper for selvdestruktiv adferd, og mye av løsningen handler om sosialt fellesskap. Bright Line Eating tilbyr et slikt fellesskap. Men det er ikke det eneste. 12-trinnsfelleskap og andre selvhjelpsgrupper kan tilby mye av det samme. Du finner en oversikt på nettsiden Selvhjelp Norge.

Addiction is a disease of isolation, sies det. Ved å bryte isolasjonen og søke fellesskapet, er det mulig å komme seg ut av sydkommen og bli fra avhengigheten. En dag om gangen.

Gjennom Bright Line Eating har jeg møtt mennesker – fra hele verden – som har kjent på den skammen og smerten og sorgen som jeg har båret på. De har hatt den samme stemmen i hodet, som har fortalt meg hvor mislykket, lat og håpløs jeg er. Som har hamret inn i hodet mitt «at det det eneste jeg trenger å gjøre er å spise litt mindre og bevege meg litt mer». Å møte hundrevis av kvinner i alle aldre, som har klart å spise seg fri gjennom Bright Line Eating, føles som en gave.

Klikk her for å se Susan videoblogg fra San Diego

Som bringer meg til poenget i denne bloggposten. Noe av det siste Susan sa før vi dro fra San Diego, var at vi måtte passe oss for PECS. Du lurer kanskje å hva det er? Forkortelsen står for Post Event Collapse Syndrom. Jeg tror det er Susan som har funnet på forkortelsen, basert på vitenskapelig forskning, selvsagt.

For det er nemlig ikke uvanlig at vi kollapser i det vi kommer innenfor inngangsdøren, etter at vi har vært på lange reiser, konferanser eller deltatt på noe som oppleves som viktig, verdifull og meningsfylt. Det kan være flere grunner. Kanskje har vi tømt alt vi har av viljestyrke for å holde ut i det sosiale fellesskapet.

For introverte mennesker er dette ganske vanlig. Andre opplever kanskje sorg og smerte ved å måtte si farvel til gode venner. Etter å ha vært i en boble av fellesskap og samhold, er det plutselig over. Eller kanskje opplever man, som jeg gjorde, at flyet blir seks timer forsinket, uten å ha pakket med meg nok mat til hjemreisen. Det gikk bra, det og. Jeg bare minnet meg på et Susans mange mantra:

Hunger is not an Emergency.

Når alt dette inntreffer, og gjerne samtidig, er det lett å gå på en smell. I Bright Line Eating vil det si å spise sukker eller mel, spise utenom måltidene eller spise mer enn man hadde planlagt.

Så hva er løsningen? Susan ga oss selvsagt svaret. Og du kan kanskje gjette hva det er, hvis du har fulgt med en stund. Fasiten er planlegging! Det var også en av de siste oppgavene Susan ga oss før konferansen ble avsluttet: «Skriv ned hva dere skal gjøre når dere kommer hjem».

Jeg noterte meg tre ting, for å forebygge PECS:

1) Ta det rolig. Ikke legg inn noen avtaler de første to dagene etter hjemkomst.

2) Senk skuldrene. Jeg kan ha det bra selv om kofferten ikke blir tømt med en gang.

3) Klesvask er ikke en krise. Jeg overlever selv om skittentøyskurven er full noen dager.

Med denne planen for «re-entry» kjente jeg meg trygg i det jeg satte kursen hjemover. Og det har gått fint. Jeg tok det rolig i helgen, så jeg hadde nok overskudd til å ta tak i det viktigste. Tilberede tre sunne og gode Bright Line Eating måltid. Hver dag. Uten unntak.

Mine Bright Lines står øverst på min prioriteringsliste hver eneste dag. Før barna mine, kjæresten min, jobben min. Ved å ta vare på meg selv på denne måten hver dag, får jeg overskudd til å være den beste utgaven av meg selv. Jeg blir med tålmodig i møte med barna mine. Jeg klarer å være tilstede i møte med kjæresten min. Og jeg får overskudd og kreativitet til å utvikle meg i jobben. Dag etter dag.

Men jeg tar ikke dette programmet for gitt. Å lykkes med Bright Line Eating handler primært om handling, ikke kunnskap. Derfor lurer jeg på: Hva kan du gjøre for å forhindre PECS neste gang du kommer hjem fra et stort event? Jeg vil gjerne høre fra deg. Send meg en mail med dine strategier for re-entry, så skal jeg gi deg en tilbakemelding i nyhetsbrevet.

Gleder meg til å høre fra deg!
Beste hilsen Irina

ps. Fikk du med deg hva som skjedde da jeg overrakte Spis deg fri-boken på scenen til Susan i forrige uke, forresten? Klikk her for å se video!